Publisert den

Ijmuiden og Harlingen

Da vi ankom Ijmuiden begynte en kystvaktbåt og bli litt nærgående. Etter en stund kom det en kjapp RIB opp på siden av oss og to mann hoppet ombord. Jeg hadde hørt at nederlandsk kystvakt kunne være ganske pirkete så jeg hadde gjemt på kvitteringer for diesel og ikke falt for fristelsen til å tanke tax free.

De undersøkte alle papirer meget grundig og gjennomsøkte båten. De forlangte til og med at jeg skulle skru av et panel inne i et skap som var en inspeksjonsluke til skrogsiden. De ble med helt inn til gjestehavna i Ijmuiden, men vi hadde alt i orden og til slutt dro de av sted igjen.

Også Ijmuiden ble en kort affære. Gjestehavnen var milevis unna byen og vi nøyde oss med en øl og en hamburger på marinaen. For dagen etter var det igjen av gårde kl 06.00.

Vi timet tidevannet perfekt og greide å få medstrøm hele veien på det som ble nesten 65 NM. Til tider hadde vi over 9 knop over grunn så det hadde ikke vært moro med motstrøm. Etter at vi kom på innsiden av Den Helder tok vi noen snarveier over noen sandbanker med kjølen oppe og ganske høyt vann som sparte oss for ganske mye.

Sjømerker på hollandsk

Til slutt kom vi inn mot slusen i Harlingen og jeg fikk forsøkt min første sluse. Da slusevakten forstod at vi kunne løfte kjølen sendte han oss rett inn i en liten sluse på siden som passet perfekt til oss så vi var gjennom på noen minutter. Jeg bommet litt på gjestehavnen og gikk gjennom en bro for mye, men fant en ledig brygge på et verft som var stengt og har ligger vi nå.

Vår første sluse. Liten og søt.

Jeg hadde greid å miste den håndholdte VHF radioen overbord. Ting skjer bare av og til, og siden slaven på pidestallen også var ødelagt trengte vi en VHF vi kunne bruke i cockpiten. Jeg fant en Raymarine person i Harlingen som hadde en bærbar VHF og han tilbød seg å komme ombord med den selv om det var lørdag ettermiddag. Billig var den også, så nå har vi ekstra radio til alle broene vi skal gjennom på vår vei til Delfzijl.

Det er deilig å ligge i en kanal. Da kan vi kaste ullundertøyet. Da jeg vrengte mitt fant jeg ut hvor all min stolte karibiske brunfarge var blitt av. Slik er det å komme tilbake i nordområdene, men det er koselig å være på vei hjem.

Nå har vi seilt raskt og langt, så nå skal vi slappe av og putre rolig gjennom hollandske byer og kanaler noen dager.